Kjære Natalie.

Jenta mi. Dattera mi. Gullet mitt. Sjarmtrollet mitt. Gullungen min. Prinsessa mi. Turbotrollet mitt. Bolla mi. Tia min. Kitty-jenta mi. Gullhøna mi. Hjertet mitt. Gullklumpen min. Snuppa mi.

Jeg har mange kallenavn på deg, men kjært barn har mange navn.

Det hele begynte 11.september 2008 - pappa klarer fagbrevet som tømrer, yeey. Men mamma føler seg ikke helt i form. Dropper skolen noen dager, men blir med på Osloturen som skulle være avsluttningstur for oss som gikk 2.året Barn- og ungdomsarbeider. På tur hjem ble mamma borte, nesten som at hun besvimte. Husker ingenting av turen fra Bagn til Fagernes. Det har heller ikke dukket opp senere i tid. Mamma går av bussen med de andre, men snubler. Malin, ei klassevenninne av mamma, ber meg om å reise på legevakta med en eneste gang. Jeg ringte å fikk beskjed om å komme så fort som mulig. Vi gikk til fots opp til legesenteret. Der ble vi møtt av en ung lærlig som skulle undersøke meg. Han fant ikke utnoe. De neste fem dagene ble ikke mamma bedre, og hun fikk mensen. Men to dagger etter er det stopp. Anne Toril, bestevenninna til mamma, kom plutselig senere på dagen med en graviditetstest. Jeg lo inni meg, men orket ikke vise det. Nå hadde mamma vært syk i åtte dager uten bedring. Mamma går på do og tar testen etter at Anne Toril har reist. Men pappa er hjemme. Vi hadde nettopp flyttet sammen på hybel på Fagernes og kommet oss i orden. Mamma får sjokk og skriker. Ja, jeg skrek virkelig. Jeg hadde nettopp fylt 17 år og hadde positiv graviditetstest! Det første mamma gjorde etter å ha kommet stormende inn til pappa i tårer, det var å ringe mommon din. Hun trodde jeg tulla, men etter å ha fått bilde på mobilen og fått bekreftet det av både meg og pappa gikk det opp for henne, og hun begynte å nyte tilværelsen som bestemor, mommo, mormor.. Det endte jo opp med mommo etterhvert.

Noen uker senere ble mamma sendt på sykehus fordi hun ikke klarte å holde på mat, drikke, vitaminer.. Ingenting ville sette seg. Når vi annkom sykehuset var det først opp på ultralyd. Pappa var med. Vi fikk se deg - vår førstefødte. Du var ett 13 uker gammelt foster, som vokste inni magen min. Vi fikk tårer i øynene, for du var jo så liten og vakker. Vi gledet oss til det vi hadde i vente. Ei uke måtte vi tilbringe på sykehuset, men det hjalp. Ei stund. Måtte inn noen turer til i løpet av svangerskapet. Men det var jo verdt det siden det ikke gikk utover deg og mamma fikk hjelp. Men mamma ble sliten.

Terminene varrierte. 10.mai, 15.mai, 17.mai og 18.mai - legene bestemte seg tilslutt for å gå etter den 18.mai. Og vi gledet oss stort til den dagen. Men da dagen kom, skjedde det ingenting og vi hadde en helt vanlig dag.

Dagen etter, den 19.mai 2009, våknet mamma til en vanlig dag. Tissatreng og sliten. Mamma gikk på do og la seg igjen etterpå. Ett par timer etterpå - rundt klokka 10.30, må hun på do igjen. Mamma blir oppgitt, men går på do - da skjer det, vannet går. Mamma ble redd, lei seg, glad.. Sprang inn på soverommet der pappa lå å sov og sa at nå var det noe på gang. Han gikk i dusjen. Mamma var utålmodig. Det stoppet opp og mamma ringte å sa på fødestua at vi ville komme for en sjekk - og vi skulle være der innen en time. Mamma går å sminker seg og ordner seg for en vanlig dag som skulle begynne på fødestua. Mens hun prøver å få tak i mommo, noe som tydeligvis ikke skulle være så lett.. Så skjer det, vannet fosser ned mellom bena til mamma. Mamma blir hysterisk, rapper med seg ett håndkle til å sitte på i bilen og ber pappa om å skynde seg. Og da mente jeg virkelig at han skulle skynde seg!! Hvert sekund virket som en evighet.

Vi fikk tilslutt tak i mommo og hun fikk bli med som avtalt.

Da vi annkommer fødestua rundt klokka 11.30 er det selvfølgelig vannet som er gått og mamma har åpning på 1 cm. Fostervannet var sterkt missfarget, så det blir sykebil nedover, mens mommo og pappa kjørte egen bil. Vi annkom sykehuset etter cirka trekvarter i sykebil. Vi var vel fremme rundt klokken 14.30. Det gikk fort nedover ja, siden det var store sjanser for at hun kunne komme i sykebilen. På turen nedover har det åpnet seg til 3 cm. Timen etter det 4 cm, og vi blir flyttet inn på fødestua på sykehuset. Inn på ett føderom. Det var deilig det. Jeg fikk i meg mat, noe jeg ikke hadde den dagen, siden dette begynte ganske tidlig på dagen. Rett etter vi våknet. Ting skjer virkelig fort og mamma har ingen store ubehag med fødselen. Hun klarer å puste seg gjennom riene, enn å bruke energien på og skrike. Riene kom som værst da klokken var 19.30, det var da mamma begynte å kjenne det tok ordentlig tak og det begynte å bli litt ubehagelig. Du hadde elektrode på hodet ditt, inni magen, lille venn. For de ville overvåke deg nøyere siden fostervannet var slik det var. Mamma, pappa og mommo har fått beskjed om at vi får møte deg for første gang rundt klokken 4 på natta den 20.mai 2009 - og forholder oss til det. Men når klokken blir 22.30 begynner mamma å få trang til og presse og hun har 9,5 cm åpning. Etter fem minutter får mamma endelig de første ordentlige pressriene. Hun presser. Hodet er ute. Hun presser igjen. Hodet kommer mer frem. Slik er det de neste fire-fem gangene, men så; etter tjue minutter med pressing, så blir verdens fineste jente født. 23:02 den 19.mai 2009. 3555gram og 52 cm lang. Du var perfekt og gjorde oss til verdens lykkeligste. Mamma var ikke lenger gravid, nå hadde hun blitt mor for aller første gang - til ei vakker prinsesse. Den vakreste på jord. I en alder av 17 år. Jeg var så stolt og det er jeg fortsatt.

Nå er du litt over to år og skal bli storesøster. Dette svangerskapet har gått kjempebra hittil. Mamma er idag 26 uker på vei med lillesøstera di. Hun du har fått så god kontakt med, gjennom magen til mamma. Det gjør meg så godt å se. Jeg gleder meg til å ha dere begge på fanget mens jeg forteller dere hvor mye dere betyr for meg. Mamma er rørt. Hun er så heldig som snart har de to fineste jentene i verden. Takk Natalie, for at du er deg. Mamma skal lese dette til deg når du blir eldre. Mamma skal skrive ut dette og legge inni boken din, der mamma har skrevet alt om deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg og pappa. Jeg elsker deg, pappa og lillesøster. Dere er mine alt. Uten dere er jeg ingenting. Dere gjør meg så stolt.

Jeg er alltid her for dere, jentene mine.

-Takk!

Hilsen mamma.

<3